Tidenes spleiselag - Tom Solberg

Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »

Jeg er ingeniør og IT-gründer, og strides ikke med de lærde. Jeg beundrer politisk mot, men nå opplever jeg mest seigpining fra det rødgrønne likhetslaget. Tidenes spleiselag.

Det brenner i rosenes leir

Norge er et flott land. Spesielt for de som tåler lave temperaturer og høye regninger. Her i industribyen Halden står vi skulder ved skulder. Selvsagt. For kan du si ordet sosialdemokrat kan du gå på vannet over Iddefjorden. Enkelt uansett vil mange hevde, slamfast som den er. Politikk derimot er ikke enkelt, men vi har alle en stemme. Den heter enig eller uenig.

«Alle skal med» funket ikke så bra. Ikke ble det «vanlige folks tur» heller. Så nå er snaut 2 av 10 enig mens 8 er uenig. Og i Senterpartiet er 3 av 4 velgere borte siden stortingsvalget. De rødgrønne er redusert til kjernen. Den harde nøtta innerst du vet.

Hvorfor? Jo, for i det oljerike Norge med skatter og avgifter i verdensklasse, forventer folk økonomisk trygghet og gode velferdstjenester. Dernest en klype godvilje til naturen, orden i de politiske rekkene og ingen sløsing. Og sist men ikke minst – en smule motivasjon til de som tar regningen.

Enkelt? Nope, alt står til stryk. Det er et paradoks i et land med 17.000 miliarder i et oljefond og Europas største andel offentlige sektor (62% av BNP iht. OECD) – per capita det dobbelte av Sverige og Finland.

Og midt i stormen står Jonas. Sjefen for de egalitære. Men selv om han (nesten) klarte å skjule den hersens Jøtulformuen, så klarer liksom ikke den likanes statsviteren å bli helt lik sine utvalgte gemene.

Adresse Sveits

Gründere flest må holdes i øra. Men vi trenger dem. De er modige, norske eiere. De har bare så uforskammet høye ligningsverdier. Men de fleste kun på papiret og ikke frie midler. Nå tappes de ned 2% årlig, som må betale uansett hvordan det står til. Skatt på formue og utbytte ble i praksis doblet over natten. Det motsatte av forutsigbarhet. Da røk strikken.

For har man ikke den kapitalen må man enten låne penger, likvidere eiendom eller rømme landet. Og mange velger det siste. Og tar imot langfingeren og stemplet som skatteflyktning. Og med 20 mrd. av et statsbudsjett på 1.883 mrd. er formuesskatt høyst marginale 1%. Bare hittil i år er oljefondet opp 85 års formuesskatter. Men regjeringen og SV turer på. For å skape avstand til høyresiden. At hundrevis av gründere, eiere og jobbskapere nå flagger ut er kun et resultat av en symbolpolitisk stemmesanking.

For doblet eierskatt ble trolig vedtatt i stortingskantina over en kaffe latte sammen med LO og SV. Uten konsekvensanalyse. Dernest pakket inn i honnørordet omfordeling. Slik er politikkens (u)vesen.

Så nå stikker mange heller utenlands. For exitskatt gjør bare vondt verre, gründere må rømme før det skapes verdier. Og selv om EØS har regler for fri flyt av ressurser og kapital så defineres de som smutthull. Omtrent som smugling over Svinesund, også kalt «Harrybrua» – bare sånn for å gni det inn overfor våre naboer.

Nasjonalt Samlingsparti (Sp) misliker den brua som rovdyr krysser grensa. Kjøtt skal være ekte norsk, ikke sånn utenlandsk svineri. At 40% av norsk kjøtt og egg er basert på importert kraftfôr er for bagatell å regne. Luringen Vedum.

I bytte med subsidier og tollmurer i særklasse står «nær folk» bevegelsen bak tonnevis med drivhusgasser og avrenning fra landbruk og jordbruk. Grønne i skinn og brune i sinn. Godt dekket bak såkalt selvforsyningsgrad, et fiffig ord på proteksjonisme. Naturen har jo ikke en stemme i valgurnen.

Modig eller uklokt?

Regjeringen skal berømmes for en mobilfri skole. Men der stopper det. For de bøtter ut bevilgninger og subsidier fra oljekraner og skatteknapper, de samme som brukes til offentlig sysselsetting. Man trenger ikke master i økonomi for å dytte mer penger inn i Europas dyreste byråkrati. Men det hjelper for å forstå at det også dytter opp inflasjon, ned kjøpekraft og ikke minst ned tilliten til Norge som kapitalmarked – med dertil svak krone.

Statlig starthjelp til vind, sol og batterier er modige tiltak. Men uklokt. Særlig når mottakerne heter Freyr, Morrow, Investinor og Nysnø. Statlig subsidierte pengesluk pakket inn som grønn venturekapital. Hvor staten fyller opp styre- og topplederes lommer. Det heter «rent-seeking» – tilkarring på norsk. Eller gode spleiselag på rødgrønt.

Å kjeppjage gründere er også modig men uklokt. Det er hjelp til de fattige gjennom å straffe de som bygger opp bedrifter, og de som jobber hele livet for å betale ned lån. Spør Sverige og Frankrike om deres erfaringer. Vi blir kanskje noe likere, men som land hverken grønnere eller rikere. For de er ikke skurker alle som rømmer, det er jobbskapere og energipionérer som finansierer velferden og forvalter hundrevis av milliarder. Nå investerer de heller utenlands. Det er tidenes hjemmetap.

Gullkalver og fargeklatter

Her til lands hylles mangfold så lenge ulikheten utøves i det stille. Med drifter så sterke at idrettsprofiler heller står av enn å tvinges i anorakk og nikkers. Alt for Forbundet. For laget. Og for spleisen.

Hvorfor denne kampen mot annerledeshet og økonomisk suksess? Vel, vi har altså likhetsidealisten Støre, i spann med bonden Vedum som forsvarer egen kårbolig og næring. Og rundt dem et koppel av byråkrater som er opptatt av taburetter og prestisje, omtrent som i en sekt. I stadige byttehandler med LO og SV – selgere av særinteresser og kjøpere av kompromisser. Med ryke- og reiseråd for gründere. Svært få av dem har bygget opp en bedrift. En salig og farlig cocktail.

Senterpartiet er mer føyelige. Sålenge det finns fylkesveier nær folk, snarveier for ministre og innersvinger for bønder og grunneiere.

I et foregangsland for mangfold, legning og ytringer er det oppsiksvekkende at likhet, jantelov og misunnelse får skinne i dobbeltmoralens lys.

Nåja, mye er bra med Norge. Men griseflaks at vi fant den oljen. Statens inntekter fra petroleum utgjør 1/3 av statsbudsjettet. Velferedens oljefond renner over av penger. Så hvem trenger ofre en tanke på miljø, offentlig sløs eller gründere som reiser til et osteland i alpene.

Retur for Jern-Erna?

Brannen i roseleiren baner trolig vei for Jern-Erna med storslegga. Når hun nå er ferdig med å denge Sindre aksjemann og fått tilbake Nye Tilliten. Og formet en koalisjon med Venstre, med velsignelse fra tilsynet for høy moral i KrF. Frp vil jo kun regjere med Høyre, og INP kommer neppe over sperregrensen. Det blir ikke nok til en EU debatt, og dermed fortsatt venterommet i det bilaterale EØS. Selv om granater og handelskriger hagler rundt oss – i kryssilden mellom verdens stormakter.

Ja, det blir en broket forsamling, men med en viss respekt for ulikhet og entreprenørskap, en mer effektfull skatteskrue, færre hinsides subsidier og en fastere hånd i forvaltningen.

Kunststykket også for disse blir å balansere velferd, eierskap og gründerskap med natur og miljø. Det handler om mot og ansvarlighet. Vi som har barn vet. Men det er ikke for alle.

Folkets dom

Folk er seg selv nærmest. De er opptatt av lønningsposen og hverdagskosen. Dernest lønnsposen til nabo’n og kollega’n. Så strømpriser, været og pizza av papp. Og til slutt miljøet og andre folk. For man lever jo bare en gang. Og stemmer deretter. Det må politikeren treffe på. Og det funker.

For kunden har jo alltid rett. Se på andre fungerende demokratier. I USA har de jo rett både titt og ofte? Og Englands Brexit, de fikk også helt rett? Vel, nå har jeg levert på min ytringsrett. En historie om misæren fra et rødgrønt lag som bommer på åpent mål. Laget for likhet. Tidenes spleiselag.