Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
Jeg er tilhenger av den norske modellen med utjevning av forskjeller. Men når horder av gründere og eiere rømmer fra oljerike Norge, da er likhetsstrikken tøyd for langt. Legg til en feilslått klimapolitikk, svakere offentlige tjenester og en byråkratisk sløsefest. Ja, da har regjeringen bommet på åpent mål.
Det brenner i rosenes leir
Her i industribyen Halden har vi alltid stått skulder ved skulder. Selsagt. For med partiboka fra Rørsla har du nærmest kunne gå på vannet over Iddefjorden. Enkelt uansett vil mange hevde, så slamfast som den er. Politikk derimot er ikke enkelt, men vi har alle en stemme. Den heter enig eller uenig. Selv er jeg en enkel IT-gründer og strides normalt ikke med de lærde. Men selv jeg trigges av alle skivebommene fra dagens regjering
«Alle skal med» funket ikke så bra. Ikke ble det «vanlige folks tur» heller. Så nå er 2 av 10 enig mens 8 er uenig. Og i Senterpartiet er 2 av 3 velgere borte siden stortingsvalget. De rødgrønne er redusert til kjernen. Den harde nøtta innerst du vet.
Hvorfor? Jo, for i et så ressursrikt land med skatter og avgifter i verdensklasse, forventer folk offentlige tjenester som står i forhold til våre enorme inntekter. Dernest en klype godvilje til naturen, orden i de politiske rekkene, begrenset med sløsing og en smule motivasjon til eiere som bidrar til velferd og en grønnere fremtid uten olje og gass.
Enkelt? Nope. Stryk på alt. Det er et paradoks i et land med omlag 19.000 miliarder i et oljefond og Europas største andel offentlige sektor – per capita det dobbelte av Sverige og Finland.
Og midt i stormen står Jonas. Sjefen for de egalitære. Men selv om han (nesten) klarte å skjule den hersens Jøtulformuen, så klarer liksom ikke den likanes statsviteren å bli helt lik sine utvalgte gemene.
Adresse Sveits
Gründere flest må holdes i øra. Men vi trenger dem. De er modige, norske eiere. De har bare så uforskammet høye ligningsverdier. Men de fleste kun på papiret og ikke frie midler. Nå tappes de ned 2 prosent årlig, som må betales uansett hvordan det står til. Skatt på formue og utbytte ble i praksis doblet over natten. Og gitt 5-6 prosent netto årlig avkastning tar staten 50% av verdiskapningen, mens utlendinger sitter igjen med alt. I en ideologisk klassekamp. Da røk strikken for mange hundre entreprenører.
For har man ikke den kapitalen må man enten låne penger, likvidere eiendom eller rømme landet. Og horder av gründere, eiere, jobbskapere og industribyggere velger det siste.
Med 30 mrd. årlig av et statsbudsjett på 1.883 mrd. utgjør formuesskatt marginale 1,8%. Bare hittil i år er oljefondet opp 74 års formuesskatter (2.523 mrd). Og inntekter fra petroleum utgjør 1/3 av statsbudsjettet. Men regjeringen og SV turer på. For å skape avstand til høyresiden. En ren symbolpolitikk.
Doblet eierskatt ble trolig vedtatt i stortingskantina over en kaffe latte sammen med LO og SV. Uten konsekvensanalyse. Dernest pakket inn i honnørordet omfordeling. Slik er politikkens (u)vesen.
Både pøls og pæng må være kortreist!
Vedums verdensbilde begrenser seg sånn omtrent til flatbygdene på Hedmaken. Det som fra storbondeloftet på Stange er selve symbolet på HELE Norge, ja faktisk HELE verden.
Så nå stikker mange heller utenlands. Og Vedums exitskatt gjør bare vondt verre. Gründere må skaffe seg nytt pass før de skaper papirverdier. På tross av EØS’ regler for fri flyt av ressurser og kapital. Av regjeringen definert som «smutthull» på linje med smugling over Svinesund, også kalt «Harrybrua» – bare sånn for å gni det inn overfor vår nabo og allierte.
Nasjonalistisk Samlingsparti (Sp) misliker den brua som når rovdyr krysser grensa. For både pøls og pæng skal være ekte norsk, ikke sånn utenlandsk svineri.
Modig eller uklokt?
Regjeringen bøtter ut bevilgninger og subsidier fra oljekraner og skatteknapper. De samme som brukes til offentlig sysselsetting av verdens dyreste byråkrati og forvaltning.
Statlig starthjelp til vind, sol og batterier er modig men dessverre feilslått. Freyr, Morrow, Investinor og Nysnø er subsidierte pengesluk pakket inn som grønn venturekapital. Hvor direktørtitler sitter løst og man fyller opp styre- og topplederes lommer. Det heter «rent-seeking», dvs. tilkarring på norsk. Og «gode spleiselag» på rødgrønt.
Å kjeppjage gründere er også modig – men uklokt. Det er «hjelp til de fattige» gjennom å straffe de mange som har satset alt, bygget opp en bedrift og spart opp litt penger. Vi blir kanskje noe likere, men som land hverken grønnere eller rikere. For de er ikke skurker alle som rømmer, de er jobbskapere og energipionérer som finansierer både velferd og grønne skifter. Nå investerer de heller utenlands. Det er tidenes hjemmetap.
Gullkalver og fargeklatter
Her til lands hylles mangfold så lenge ulikheten utøves i det stille. Et politisk spill i regi av likhetsidealisten Støre. I spann med bonden Vedum som forsvarer egen kårbolig og næring. Med et koppel av byråkrater opptatt av taburetter og prestisje. I byttehandler med LO og SV – selgere av særinteresser og kjøpere av kompromisser. Med ryke- og reiseråd for gründere.
Senterpartiet er føyelige sålenge det finns en etat og et kommunestyre i hver grend, innersvinger for grunneiere og stortingsfolk, høye nok tollsatser og ubegrenset med avrenningsveier til sjø og hav.
I dette vakre landet er vi romslige på legning, ytringer og religion. Men janteloven er grunnloven. Og sålenge velferdens oljefond renner over av penger trenger man ikke ofre en tanke hverken på miljø, offentlig sløs eller gründere som reiser til et osteland i alpene.
Retur for Jern-Erna?
Brannen i roseleiren baner vei for Jern-Erna. I koalisjon med Venstre, med velsignelse fra tilsynet for høy moral i KrF. Det blir ikke pondus nok til en ny EU debatt, og dermed fortsatt venterommet i bilaterale EØS. Selv om granater og handelskriger hagler rundt oss – i kryssilden mellom verdens stormakter.
Men det blir styring med en viss respekt for entreprenørskap, en mer effektfull skatteskrue, færre hinsides subsidier og en fastere hånd i forvaltningen. Og å utnytte – til det beste for hele samfunnet – styrken i at folk er ulikt utrustet i ambisjoner, drivkraft, skaperkraft og risikovilje.
Kunststykket også for disse blir å balansere velferd, eierskap og gründerskap med natur og miljø. Det handler om mot og ansvarlighet. Vi som har barn vet. Men det er ikke for alle.
Folkets dom
Folk er seg selv nærmest. Opptatt av egen og naboens lønningspose. Dernest hverdagskosen, strømprisen, været og pizza av papp. Og til slutt miljøet og andre folk. For man lever jo bare en gang. Og stemmer deretter. Det må politikeren treffe på. Og det funker. Det heter demokrati og har cirka 4 års horisont.
For kunden har jo alltid rett. Vel, nå har jeg levert på min rett. En fortelling om misæren fra dette rødgrønne laget. De som bommer på åpent mål. Laget for likhet. Tidenes spleiselag.
Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
