Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
Jeg støtter en politikk som utjevner økonomiske forskjeller mellom folk. Men når horder av verdiskapere rømmer landet er likhetsstrikken tøyd for langt. Legg til svekkelse av offentlige tjenester, prissjokk, kronekollaps, innleieforbud, tidenes sløsefest og en feig klimapolitikk. Ja, da har regjeringen bommet på åpent mål.
Det brenner i rosenes leir
Her i industribyen Halden har vi alltid stått skulder ved skulder. Selsagt. For med partiboka fra Rørsla har du nærmest kunne gå på vannet over Iddefjorden. Enkelt uansett vil mange hevde, så slamfast som den er. Politikk derimot er ikke enkelt. Men vi har alle en stemme som heter enig eller uenig. Selv strides jeg sjelden med de lærde. Men nå gremmes jeg over alle skivebommene fra dagens regjering
«Alle skal med» funket ikke så bra. Ikke ble det «vanlige folks tur» heller. Så nå er snaut 2 av 10 enig mens 8 er uenig med Ap. Og i Senterpartiet er 2 av 3 velgere borte siden stortingsvalget. De rødgrønne er redusert til kjernen. Den harde nøtta innerst du vet.
Hvorfor? Jo, for i et ressursrikt land med skatter og avgifter i verdensklasse, forventer folk offentlige tjenester som står i forhold til våre enorme inntekter. Dernest en klype godvilje til naturen, orden i de politiske rekkene, ingen sløsing og en smule motivasjon til de som skal sikre velferden etter oljen.
Enkelt? Nope. Stryk på alt. Det er et paradoks i et land med 20.000 miliarder i et oljefond. Og som OECD i siste rapport skriver i kilde 5). «Norge er en champion i offentlig pengebruk» med 62% av fastlands BNP. Øverst på den internasjonale skammens vegg.
Og midt i stormen står Jonas. Sjefen for de egalitære. Men selv om han (nesten) klarte å skjule den hersens Jøtulformuen, så klarer liksom ikke denne velartikulerte statsviteren å bli helt lik sine utvalgte gemene.
Adresse Sveits
Gründere flest må holdes i øra. Men vi trenger dem. De er modige, norske eiere. De har bare så uforskammet høye ligningsverdier. Selv om mest er på papiret og ikke i frie midler. Nå beskattes de med 2% årlig inkl. utbytteskatt. Også av urealiserte verdier. Gitt 3% årlig realavkastning (etter inflasjon) så tar altså staten 2/3 av verdiene. Hvert år. Som må betales uansett hvordan det står til, mens utlendinger sitter igjen med alt. Det er som en kommuniststat verdig. Da røk strikken for mange hundre entreprenører.
For har man ikke den kapitalen må man enten låne penger, likvidere eiendom eller rømme landet. Nå tvinges mange eiere til å velge det siste. Exit-skatt eller ei.
Med 22 mrd. årlig av et statsbudsjett på 1.883 mrd. utgjør formuesskatt på arbeidende kapital 1,1%. Bare hittil i 2024 har oljefondets verdi økt med 186 års formuesskatter (4.100 mrd), eller ett års formueskatt annenhver dag. Men regjeringen og SV turer på. For å skape avstand til høyresiden. I sin ideoligiske klassekamp. Iført tvangstrøye fra LO. Motstrøms velgere på flukt.
Doblet eierskatt ble trolig vedtatt i stortingskantina over en kaffe sammen med LO og SV. Uten konsekvensanalyse. Dernest pakket inn i honnørordet «omfordeling». Slik er politikkens (u)vesen.
Både pøls og pæng skal være kortreist
Vedums verdensbilde stopper ved flatbygdene på Hedmaken. Det som fra storbondeloftet på Stange er selve symbolet på HELE Norge, ja faktisk HELE universet.
Så nå stikker mange heller utenlands. Og exitskatt gjør bare vondt verre. Gründere må skaffe seg nytt pass før de skaper papirverdier. Det på tross av EØS’ regler for fri flyt av ressurser og kapital. Av regjeringen definert som smutthull, som smugling over Svinesund. Også kalt «Harrybrua», sånn for å gni det inn overfor vår nabo og allierte. En nabo uten olje, med halvparten av vårt sykefravær og med politisk konsensus om fair eierbeskatning. Listen over verdenes mest innovative land ifølge WIPO toppes av Sveits, USA og Sverige, med Norge nede på 21. plass. Hvem er mest Harry?
Nasjonalistisk Samlingsparti (Sp) misliker den svenskebrua som når rovdyr krysser grensa. For pøls og pæng skal være norsk, ikke sånn utenlandsk svineri.
Modig eller uklokt?
Regjeringen bøtter ut bevilgninger og subsidier fra oljekraner og skatteknapper. De samme som brukes til offentlig sysselsetting, uten at dette har økt tjenestekvaliteten (ref. produktivitetsindikatorene i OECD’s seneste rapport med Norge betydelig under gjennomsnittet).
Statlig starthjelp til vind, sol og batterier er modig men dessverre feilslått. Freyr, Morrow, Investinor og Nysnø er subsidierte pengesluk pakket inn som grønn venturekapital. Hvor direktørtitler sitter løst og man fyller opp styre- og topplederes lommer. En fiffig form for tilkarring. Eller gode spleiselag som det heter på rødgrønt.
Å kjeppjage gründere er også modig. Men uklokt. Det er en straff til de mange som har satset alt, bygget opp en bedrift og spart opp litt penger. Vi blir kanskje noe likere, men som land hverken grønnere eller rikere. Kapitalisme skaper faktisk velstand. For de er ikke skurker alle som rømmer, de er jobbskapere og energipionérer som finansierer velferd og grønne idéer. Nå investerer de heller utenlands. Det er tidenes hjemmetap.
Janteloven har blitt grunnloven
Her til lands hylles mangfold så lenge ulikheten utøves i det stille. I et politisk spill i regi av likhetsidealisten Støre. I spann med bonden Vedum som forsvarer egen næring og kårbolig. I byttehandler med LO og SV. De med ryke- og reiseråd for gründere.
Senterpartiet er føyelige sålenge det finns et kommunestyre i hver grend, innersvinger for bønder og grunneiere, sjølforsyning av rødt kjøtt og grei avrenning til nærmeste vassdrag. Nær folk.
I dette vakre landet hvor vi er vi romslige på legning, ytringer og religion har janteloven blitt grunnloven. Det er et paradoks. Men sålenge pengene fra petrolimsindustrien renner inn (672,4 milliarder som er 1/3 av 2025 statsbudsjettet) trenger man ikke ofre en tanke hverken på offentlig sløs, sykefravær, miljø eller gründere som reiser til et osteland i alpene.
Jern-Erna og Sylvi overtar roret
Brannen i roseleiren baner vei for Jern-Erna og Sylvi. Pluss evt. liberale Venstre og/eller tilsynet for høy moral i KrF. Det blir neppe en strengere miljøpolitikk. Ei heller en ny EU avstemming, og dermed fortsatt venterommet i bilaterale EØS. Selv om granater og handelskriger hagler rundt oss – i kryssilden mellom verdens stormakter.
Men det blir styring med en viss respekt for entreprenørskap, en mer effektfull skatteskrue, færre hinsides subsidier og en fastere hånd i forvaltningen. Og å utnytte – til beste for samfunnet – styrken i at folk faktisk er ulikt utrustet i ambisjoner, skaperkraft og risikovilje.
Kunststykket også for disse blir å balansere velferd og arbeid med natur og miljø. Det handler om mot og ansvarlighet. Vi som har barn vet. Men det er ikke for alle.
Folkets dom
Folk er seg selv nærmest. Opptatt av egen og naboens lønningspose. Og av strømpris og familiens ve og vel. Mange også av hverdagskosen, sydenturen og pizza i papp. Litt færre av miljøet og naboens ve og vel. For man lever bare en gang. Og stemmer deretter. Det må politikere treffe på. Det heter demokrati og har omlag 4 års horisont. For konsensus er ikke med i den politiske fargepaletten.
Og kunden har alltid rett. Vel, nå har jeg levert på min rett. Den til å ytre. Om misæren fra dette rødgrønne laget. De som bommer på åpent mål. Laget for likhet. Tidenes spleiselag.
Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
