Tidenes spleiselag

Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »

Dette er historien om gründere og fargeklatter dyppet i tjære og fjær. Om subsidier i særklasse og diverse andre misærer fra det rødgrønne likhetslaget. Tidenes spleiselag.

Jeg er ingeniør og IT-gründer, og strides ikke med de lærde. Og jeg beundrer politisk mot, men nå opplever jeg mest seigpining.

Det brenner i rosenes leir

Norge er et flott land. Som et eventyr. Spesielt for de som tåler lave temperaturer og høye regninger. Og her i industribyen Halden står vi skulder ved skulder. Selvsagt. For kan du uttale ordet sosialdemokrat kan du også gå på vannet over Iddefjorden. Enkelt uansett hevdes det, så slamfast av industriavfall og avrenning som den er. Politikk derimot er ikke enkelt, men vi har alle en stemme. Den heter enig eller uenig.

«Alle skal med» funket ikke så bra. Ikke ble det «vanlige folks tur» heller. Så nå er bare 2 av 10 enig mens 8 er uenig. Også her i by’n. Det brenner i de røde rosers leir.

Hvorfor? Jo, for i det oljerike Norge med skatter og avgifter i verdensklasse, forventer folk økonomisk trygghet, stabilt god kjøpekraft og grunnleggende velferdstjenester. Dernest en klype godvilje til naturen. For det tredje, orden i de politiske rekkene og ingen sløsing. Og til sist sørge for en smule motivasjon til de som tar regningen.

Enkelt? Nope, alt står til stryk. I et land med Europas største andel offentlige sektor er det et paradoks. (62% av BNP ifølge siste OECD rapport).

Så det rødgrønne er redusert til kjernen. Den harde nøtta innerst du vet.

Og midt i stormen står Jonas. Sjefen for de egalitære. Men selv om han (nesten) klarte å skjule den hersens Jøtulformuen, så klarer liksom ikke den likanes statsviteren å bli helt lik sine utvalgte gemene likevel.


Adresse Sveits

Gründere flest må holdes litt i øra. Men vi trenger dem. De er modige, norske eiere. De har bare uforskammet høye ligningsverdier. Men mange kun på papiret. Og de tappes ned 2% årlig, som må betales uansett hvordan det står til. Skatt på formue og utbytte ble i praksis doblet over natten, det motsatte av forutsigbarhet. Da røk strikken.

For har man ikke den kapitalen må man enten låne penger, likvidere eiendom eller rømme landet. Og mange velger det siste. Folk gir langfingeren ved ordet skatteflyktning. Men de flykter ikke, de gjør det bare mulig å drive videre uten å tappe selskapet, og på like vilkår som utenlandske eiere.

Så hvorfor ikke heller innføre arveavgift som mange andre Europeiske land? Jo, fordi det er politisk selvskudd (rammer fler velgere). En diskusjon like uaktuell som en EU-debatt med Sp i regjering.

Doblet eierskatt ble trolig vedtatt sammen med LO og SV over en Latte i stortingskantina, uten konsekvensanalyse. Dernest pakket inn i honnørordet omfordeling. Slik er politikkens (u)vesen.

Så nå stikker mange heller utenlands. Hvis da ikke Kaski i SV får igjennom en exitskatt. Hun syns nemlig at offentlig sektor i Norge er for liten, selv om den er størst i Europa. For selv om EØS har regler for fri flyt av ressurser og kapital så tolkes utflytting som smutthull. Som smugling over Svinesund. Også kalt «Harrybrua», sånn for å gni det inn overfor våre naboer i EU.

Og sånn apropos EU. Nasjonalt Samlingsparti (Sp) misliker den brua som rovdyr krysser grensa. For en biff skal ikke være svineri fra utlandet, men smakløs, dyr og norsk og fôret på utenlandsk pellets.

Og i bytte med subsidier og tollmurer i særklasse står den grønne «nær folk» bevegelsen for tonnevis med drivhusgasser og avrenning fra landbruk og jordbruk. Ja, du misbruker hele landet Trygve, dekket under selvforsyningsgrad. I ordbøker heter det proteksjonisme. Og den røde røysla har jo alltid prioritert helligbrødet industriarbeidsplasser på bekostning av miljøet. Misforstå meg rett, sysselsetting er viktig. Men uten stemmerett er naturen en salderingspost.

Modig eller uklokt?

Statlig starthjelp til vind, sol, batterier og økt vannkraft er modig, kanskje også riktig på lengre sikt. Men det er uklokt når det fyller opp styre- og topplederes lommer. Enten de heter Freyr, Morrow, Investinor eller Nysnø. Alle dels statlig finansierte pengesluk pakket inn som grønn venturekapital. Eller gode spleiselag som det heter på rødgrønt. På tide å finne andre finansieringsmodeller?

Å kjeppjage gründere er også modig. Det er en hjelp til de fattige gjennom å utrydde de som tar regningen. Spør Sverige og Frankrike hva de lærte av tilsvarende skatter for noen tiår tilbake. Vi blir kanskje noe likere, men som land hverken grønnere eller rikere. For de er ikke skurker alle som rømmer, det er også IT-gründere og energipionérer. De finansierer velferden og forvalter verdier for hundrevis av milliarder. Nå investerer de garantert mer utenlands. Det er tidenes antispleis.

Gullkalver og fargeklatter

Her til lands hylles mangfold så lenge ulikheten utøves i det stille. Med drifter så sterke at både fargeklatt og alpinist Lucas Braathen og hoppsjef Clas Brede Bråthen heller sto av enn å tvinges i anorakk og nikkers. Alt for Skiforbundet. For laget. Og for spleisen..

Hvorfor dette ubehaget for annerledeshet og økonomisk suksess her på bjerget? Noe av grunnen er tidvis svak til laber sikt fra regjeringsbygget. Der råder den røde likhetsidealismen. I byttehandler med bl.a. LO og SV, selgere av særinteresser og kjøpere av kompromisser, og med ryke- og reiseråd for gründere.

Senterpartiet er mer føyelige. Sålenge det finns samvirkelag og fylkesveier nær folk og snarveier for ministre.

I et foregangsland for mangfold, legning og ytringer er det oppsiksvekkende at likhet, jantelov og misunnelse får skinne like uforstyrret som den islamske æreskulturen. Men alt er mulig i dobbeltmoralens høyborg.

Nåja, mye er bra med Norge. Mange fine folk. Med griseflaks at vi fant den oljen. Statens inntekter fra petroleum utgjør 1/3 av statsbudsjettet. Og velferedens oljefond renner over av penger. Så hvem trenger ofre en tanke på miljøet eller på gründere som reiser til et osteland i alpene.

Retur for Jern-Erna?

Brannen i roseleiren baner trolig vei for Jern-Erna med storslegga. Når hun er ferdig med å denge Sindre aksjemann og fått tilbake Nye Tilliten. Og formet en koalisjon med FrP og Venstre. (INP kommer neppe over sperregrensen). Og med velsignelse fra tilsynet for høy moral i KrF.

En litt broket forsamling, men med en viss respekt for ulikhet og entreprenørskap, en mer effektfull skatteskrue og en fastere hånd i forvaltning og avvikle en feilslått enhetssskole.

Kunststykket også for disse blir også å balansere gründerskap med miljø. Det heter ansvarlighet. Vi som har barn vet, men det er ikke for alle.

Folkets dom

Folk er seg selv nærmest, og opptatt av lønningsposen og hverdagskosen. Dernest lønnsposen til nabo’n. Så unger, været, syden og pizza av papp. Og til slutt miljø og andre folk. For man lever jo bare en gang. Og de stemmer deretter. Det må politikeren treffe på. Og det funker.

For kunden har jo alltid rett. Se bare på andre fungerende demokratier. I USA har de rett både titt og ofte. Og Englands Brexit, de fikk jo også rett. Nå har jeg levert på min rett. Retten til å si fra om all misæren med dette rødgrønne laget. Laget for likhet. Tidenes spleiselag.

Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »