Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
Jeg er tilhenger av den norske modellen med utjevning av forskjeller. Men når oljerike Norge sender horder av gründere og eiere ut av landet så er likhetsstrikken tøyd for langt. Legg til en feig klimapolitikk og offentlig sløsefest så har regjeringen bommet på åpent mål.
Det brenner i rosenes leir
Her i industribyen Halden har vi alltid stått skulder ved skulder. Selsagt. For med partiboka fra Rørsla kunne du nærmest gå på vannet over Iddefjorden. Enkelt uansett vil mange hevde, så slamfast som den er. Politikk derimot er ikke enkelt, men vi har alle en stemme. Den heter enig eller uenig. Selv er jeg en enkel IT-gründer og strides ikke med de lærde folkevalgte. Men jeg merker nå den seigpiningen som mine bransjekolleger opplever.
«Alle skal med» funket ikke så bra. Ikke ble det «vanlige folks tur» heller. Så nå er 2 av 10 enig mens 8 er uenig. Og i Senterpartiet er 4 av 5 velgere borte siden stortingsvalget. De rødgrønne er redusert til kjernen. Den harde nøtta innerst du vet.
Hvorfor? Jo, for i oljerike Norge med skatter og avgifter i verdensklasse, forventer folk offentlige tjenester som står i forhold til våre enorme inntekter. Dernest en klype godvilje til naturen, orden i de politiske rekkene, begrenset med sløsing og en smule motivasjon til elever, lærere og helsepersonell – og til eierne som er fundamentet for velferden og fremtiden uten olje/gass.
Enkelt? Nope. Stryk på alt. «The proof is in the pudding». Det er et paradoks i et land med omlag 19.000 miliarder i et oljefond og Europas største andel offentlige sektor – per capita det dobbelte av Sverige og Finland.
Og midt i stormen står Jonas. Sjefen for de egalitære. Men selv om han (nesten) klarte å skjule den hersens Jøtulformuen, så klarer liksom ikke den likanes statsviteren å bli helt lik sine utvalgte gemene.
Adresse Sveits
Gründere flest må holdes i øra. Men vi trenger dem. De er modige, norske eiere. De har bare så uforskammet høye ligningsverdier. Men de fleste kun på papiret og ikke frie midler. Nå tappes de ned 2 prosent årlig, som må betales uansett hvordan det står til. Skatt på formue og utbytte ble i praksis doblet over natten. Og med 5-6 prosent netto årlig avkastning tar staten altså 50 prosent av verdiskapningen, mens utlendinger sitter igjen med hele nettoen. Og det på grunn av en ideologisk klassekamp. Da røk strikken.
For har man ikke den kapitalen må man enten låne penger, likvidere eiendom eller rømme landet. Og hundrevis av gründere, eiere, jobbskapere og industribyggere velger det siste.
Og med 20 mrd. årlig av et statsbudsjett på 1.883 mrd. utgjør formuesskatt marginale 1%. Bare hittil i år er oljefondet opp 123 års formuesskatter (2.523 mrd). Men regjeringen og SV turer på. For å skape avstand til høyresiden. Det er ren symbolpolitikk.
En doblet eierskatt ble trolig vedtatt i stortingskantina over en kaffe latte sammen med LO og SV. Uten konsekvensanalyse. Dernest pakket inn i honnørordet omfordeling. Slik er politikkens (u)vesen.
Så nå stikker mange heller utenlands. Og exitskatt gjør bare vondt verre, gründere må skaffe seg nytt pass før de skaper papirverdier. På tross av EØS’ regler for fri flyt av ressurser og kapital. De definerer regjeringen som «smutthull». På linje med smugling over Svinesund, også kalt «Harrybrua» – bare sånn for å gni det inn overfor vår nabo og allierte.
Nasjonalistisk Samlingsparti (Sp) misliker den brua som når rovdyr krysser grensa. Rødt kjøtt skal være ekte norsk, ikke sånn utenlandsk svineri.
For i bytte med subsidier og tollmurer i særklasse står «nær folk» bevegelsen bak tonnevis med drivhusgasser og avrenning til hav og vassdrag. Grønne i skinn og brune i sinn. Godt dekket bak såkalt selvforsyningsgrad, et fiffig ord på proteksjonisme. Vedums verdensbilde begrenser seg sånn omtrent til flatbygdene på Hedmaken. Som fra storbondeloftet på Stange er selve symbolet på HELE Norge.
Modig eller uklokt?
Regjeringen bøtter ut bevilgninger og subsidier fra oljekraner og skatteknapper. De samme som brukes til offentlig sysselsetting av verdens dyreste byråkrati og forvaltning.
Statlig starthjelp til vind, sol og batterier er modige tiltak. Men uklokt. Særlig når mottakerne heter Freyr, Morrow, Investinor og Nysnø. Statlig subsidierte pengesluk pakket inn som grønn venturekapital. Hvor staten fyller opp styre- og topplederes lommer. Det heter «rent-seeking» eller tilkarring på norsk. Og gode spleiselag på rødgrønt.
Å kjeppjage gründere er også modig men uklokt. Det er hjelp til de fattige gjennom å straffe de mange som har bygget opp en bedrift og spart opp litt penger. Vi blir kanskje noe likere, men som land hverken grønnere eller rikere. For de er ikke skurker alle som rømmer, de er jobbskapere og energipionérer som finansierer velferden og forvalter milliarder. Nå investerer de heller utenlands. Det er tidenes hjemmetap.
Gullkalver og fargeklatter
Her til lands hylles mangfold så lenge ulikheten utøves i det stille. Hvorfor denne kampen mot økonomisk suksess? Vel, først og fremst styres vi av likhetsidealisten Støre. I spann med bonden Vedum som forsvarer egen kårbolig og næring. Og rundt dem et koppel av byråkrater opptatt av taburetter og prestisje, omtrent som i en sekt. I stadige byttehandler med LO og SV – selgere av særinteresser og kjøpere av kompromisser. Med ryke- og reiseråd for gründere.
Senterpartiet er mer føyelige. Sålenge det finns fylkesveier nær folk, snarveier for ministre og innersvinger for bønder og grunneiere.
I et foregangsland for mangfold, legning og ytringer er det oppsiksvekkende at likhet, jantelov og misunnelse får skinne av dobbeltmoral.
Nåja, mye er bra i vakre Norge. Og griseflaks at vi fant den oljen. Statens inntekter fra petroleum utgjør 1/3 av statsbudsjettet. Velferedens oljefond renner over av penger. Så hvem trenger ofre en tanke på miljø, offentlig sløs eller gründere som reiser til et osteland i alpene.
Retur for Jern-Erna?
Brannen i roseleiren baner vei for Jern-Erna. Det borger for en koalisjon med Venstre og med velsignelse fra tilsynet for høy moral i KrF. Det blir ikke pondus nok til en ny EU debatt, og dermed fortsatt venterommet i det bilaterale EØS. Selv om granater og handelskriger hagler rundt oss – i kryssilden mellom verdens stormakter.
Men det blir en koalisjon med en viss respekt for entreprenørskap, en mer effektfull skatteskrue, færre hinsides subsidier og en fastere hånd i forvaltningen. Og å utnytte – til det beste for hele samfunnet – styrken i at folk faktisk er ulikt utrustet med ambisjoner, drivkraft, skaperkraft og risikovilje.
Kunststykket også for disse blir å balansere velferd, eierskap og gründerskap med natur og miljø. Det handler om mot og ansvarlighet. Vi som har barn vet. Men det er ikke for alle.
Folkets dom
Folk er seg selv nærmest. De er opptatt av lønningsposen og hverdagskosen. Dernest naboens ligning. Så strømpriser, været og pizza av papp. Og til slutt miljøet og andre folk. For man lever jo bare en gang. Og stemmer deretter. Det må politikeren treffe på. Og det funker. Det heter demokrati og varer i 4 år.
For kunden har jo alltid rett. Se på andre fungerende demokratier. USA er verdens største demokrati. Og Englands Brexit var tross alt folkets vilje.
Vel, nå har jeg levert på min rett til å ytre. En historie om misæren fra det rødgrønne laget. De som bommer på åpent mål. Laget for likhet. Tidenes spleiselag.
Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
