Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
I det demokratiske og oljerike Norge med skatter og avgifter i verdensklasse, forventer folk en klype godvilje også til naturen, den som tross alt har forsynt oss med alle godene. Men skjer det?
Vel, her i industribyen Halden står vi fortsatt skulder ved skulder. Selvsagt. For kan du uttale ordet sosialdemokrat så kan du gå på vannet over Iddefjorden. Enkelt uansett hevdes det, slamfast som den er, etter årevis med sosialdemokrati, dvs. industriproduksjon og avrenning fra landbruk og jordbruk.
Velferdens søppeldynge
I mange år var jeg naiv nok til å tro at Norge var et «rent» land. Nå har jeg innsett at dette kun er et narrativ. Den røde røysla har alltid prioritert helligbrødet industriarbeid på bekostning av natur og miljø. Og den grønne nær folk bevegelsen står for drivhusgasser og avrenning fra landbruk og jordbruk. I bytte med subsidier og tollmurer i særklasse. Ja, du bruker hele landet Trygve. Misbruker det.
Rødgrønne i skinn og brune i sinn.
Med mye flaks, sol og vind i møllene kan muligens deler av kloden nærme seg målet i Parisavtalen. Men det er mer på tross av norges innsats. For per capita er vi en miljøversting uansett regnestav.
Under overflaten av et postkort med fjorder, fjell og cruisebåters neonlys er villfisk erstattet med slam fra oppdrettsfisk og ekte gammelskog erstattet med plantasjer av gran. Vindmøller er fint og grønt, men ikke når det raserer villmark og hekkende kystfugler.
Og 7 av 10 av de største norske selskapene er hel- eller deleid av staten. De samme selskapene står direkte og indirekte for årlige utslipp av ca. 500 millioner tonn CO2 ekvivalenter, hvorav ca. 10% innenlands og resten gjennom eksport.
Politisk kalles dette på inn- og utpust for aktiv forvaltning. Men det er en «fraud by false»
For hverken råvarer eller energibehov forsvinner med det første, være seg brun eller grønn. Så vi kunne fint sakket på oljetempoet (færre letelisenser), slik både FNs klimapanel og IEA anbefaler. Joda, OPEC+ og USA vil produsere på, men det ville gitt et løft for nærmiljøet og arbeid for våre etterkommere. Mange er enig, men når det kommer til krittmerket…
Resultatet er at natur og klima taper for arbeidsplasser, matkrav og energi. Og for oljelobbyen. Ikke fordi vi er underernærte, men for å fylle på velferdens oljefond. Som gjør oss laidback i det daglige og lutrygget i internasjonale klimadebatter.
Våre gravstøtter vil prydes med følgende takkekort: «Beklager plastblomsten, men de ekte forsvant sammen med insekter og pollen. Hilsen avkommet.»
Modig eller uklokt?
Statlig starthjelp til vind, sol, batterier og økt vannkraft er modig. Men det er uklokt når det primært bare fyller opp styre- og topplederes lommer. Enten de heter Freyr, Morrow, Investinor eller Nysnø. Alle dels offentlige finansierte pengesluk pakket inn som grønn venturekapital. Eller gode spleiselag som det heter hos de rødgrønne.
Nåja, mye er bra med Norge. Mange fine folk. Med griseflaks at vi fant den oljen. Statens inntekter fra petroleum utgjør 1/3 av statsbudsjettet. Så hvem trenger ofre en tanke på miljø og natur.
Folkets dom
Folk flest er seg selv nærmest. Opptatt av lønningsposen og hverdagskosen. Dernest lønnsposen til nabo’n. Så unger, været, sydenturen og pizza av papp. Og til slutt miljø og andre folk. Økologisk og bærekraft er vanskelige fremmedord. For man lever jo bare en gang. Og de stemmer deretter. Det må politikeren treffe på. Og det funker.
For kunden har jo alltid rett. Se bare på andre fungerende demokratier. I USA har de rett både titt og ofte. Og Englands Brexit, de fikk jo også rett. Nå har jeg levert på min rett. Retten til å si fra om en uskyldig dømt natur.
Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
