Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
Lucas Bråthen legger opp
Det gikk et støkk gjennom en hel idrettsverden når en av alpinsirkusets store stjerner Lucas Bråthen helt ut av det blå, den 27. oktober meldte at han legger opp. Bare 23 år gammel og med hele karrieren foran seg. En modig ung gutt som talte Roma midt imot, lei av å kjempe mot et regime av foreldet lovverk, sendrektighet og inngrodde holdninger. Når man mister gleden og gløden så orker man rett og slett ikke mer. Selv ikke en fargeklatt og sirkushest gidder å bøye seg i denne sagmuggen. Kudos til deg Lucas!
Her følger mine betraktinger, fra trygg avstand og med temmelig bred pensel.
Dette dreier seg kun om økonomi hevder nok mange. Ja, selvsagt har penger også noe med saken å gjøre, slik det er i alle forhandlinger. Men dette handler også om mye mer, hvor stikkordet er kultur og ledelse. Og deri ping-pong håndteringen av regler og restriksjoner til individuelle bilderettigheter og sponsoravtaler. En policy som tydeligvis er hugd i sten og alle med ski på bena må akseptere dersom de skal konkurrere med flagget på brystet. Alternativt å presses ut og stemples som ego. Bygd på en likhetsideologi hjemmehørende langt utpå den politiske skalaen. «De rike skal taes», slik en annen forbundsleder (Peggy Hessen Følsvik i LO) så snertent har uttrykt det.
Disse idrettsprofilene har brukt hele livet på å bli best i verden, og burde hatt tilnærmet samme rammevilkår som i fotball og sammenlignbare verdensidretter. Forskjellen på stjerner som Håland, Klæbo og Bråthen er jo egentlig kun det laget de tilhører, og dets policy. Markedsverdien deres er betydelig, men vi må huske at den, i motsetning til andre merkevarer, tross alt er ferskvare i kun noen få år. Alle kan ikke leve av eget klesmerke etter karrieren. Det bør derfor være mulig å balansere gode incetiver til eliten som gir enda større kake til bredden. Klæbo og Bråthen har sågar gitt sin tilslutning til hoveddelen av landslagsmodellen, så sett utenfra burde uenighetene rundt bildebruk vært løst for lengst.
Men i ski- og alpinlandslaget kreves den norske folkedrakten for alle, altså landslagsmodellen. Den konforme som vanlige folk kan assosiere seg med. Omtrent som nikkers og anorakk. Og den skal bæres med ydmykhet og lua i hånda. De dyktige men litt for fargerike derimot skal straffes. For de passer ikke inn i modellen. Alle skal med – sålenge de er like. De som enten er litt for mye, eller litt for ulike, må i solidaritet med janteloven legges i tvangstrøye. Uten forhandling. Så de ikke lenger utgjør en trussel for spleiselaget. De kan bare ryke og reise på sin ego trip. Eller legge opp.
Lucas Bråthen ble i all sin nakenhet ofret på pampenes skinnhellige alter. I en følelsesladet exit fra norsk toppidrett. Spørsmålet vi stiller oss er om dette er et resultat av en sendrektig idrettsledelse eller dypest sett en ukultur i et regime som har fått raljere med sine undersåtter altfor lenge. Slik mange andre har fått kjenne på avmakten til det norske byråkratiet og formynderiet, av visse naboer også omtalt som den siste sovjetstaten. Og det mangler heller ikke denne gangen på vantro reaksjoner fra resten av idrettsverden. Har man virkelig ikke plass til eliteutøvere i skisportens vugge?
Så gjenstår det å se om noen tar ansvar for denne wake-up call’en. Og enes om en modell som balanserer både bredden og toppen. Per nå er det pekelek og hodet i sanden. For uten en policyendring til reglene vil saken hefte ved Skiforbundet lenge. Skisporten har fått en bismak både i og utenfor sofakroken, sympatien viser en klar seier til Lucas & Co. Vi ønsker good luck videre. Din modige exit har uansett utfall gitt en dytt til alle oss som iblant kjenner på annerledeshet. Vi står sammen på reisen dit peppern og gleden gror.
Og tilbake på tribunen står nå et knippe VIP´er og patrioter igjen. Jallende til «Seier’n er vår». For på visse arenaer er og blir gamle laurbær en behagelig hvilepute.
Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »
