Politikk og verdivalg

Jeg er selv ikke politisk aktiv. Jeg har neppe hverken tålmodigheten, breddeinnsikten eller klokskapen. Det er muligens litt passivt, men jeg ønsker heller ikke å bli satt i en politisk bås, men stemmer og støtter det partiet som treffer mine verdier best, og dette kan også variere med den tiden og utfordringene samfunnet lever i. Man blir jo også litt preget litt av lederne i de respektive partiene, og deres budskapene og argumentasjon fra valg til valg. Det kan også være ulike partier som treffer meg lokalt vs. nasjonalt.

Jeg velger å tro at drivkraften for de aller fleste enten i riks- eller lokalpolitikken er et ekte ønske om å prege og utvikle samfunnet, mer enn det er å skaffe seg en maktposisjon og oppmerksomhet. Jeg har derfor stor respekt for de som engasjerer seg i politikken. Baksiden er et liv i offentlighet, ofte svært tøft for ens familier og barn. All mulig respekt for det.

Staheten min innebærer at jeg ønsker minimalt med statlig innblanding og reguleringer eller kunstig åndedrett – enten det er for privatpersoner eller bedrifter. Da vil du kanskje tro at jeg stemmer FrP, men det gjør jeg altså ikke. For meg er FrP, og beklager sterke ord, det store egoistpartiet. For meg er det ikke Fremskritt de de prediker, men stillstand eller sågar tilbakesteg for samfunnet. Det er ikke bare fordi de er livredde for alt som ikke er urnorsk og kan pakkes inn i rødt, hvitt & blått, men også på grunn av en fordelingspolitikk som løfter eliten enda et hakk høyere. Politikken har riktignok blitt mer balansert nå med Siv i spissen enn det var med ultranasjonalisten Carl I. Hagen. Apropos Hagen, jeg håper for demokratiet skyld at han ikke klarer å presse seg inn i Nobelkomitéen på bekostning av en folkevalgt rolle på tinget. Et verv han jakter til beste kun for Carl Ivar selv, ikke for mandatet i oppgaven. Han har sågar ved flere tilfeller uttrykt at han ikke bryr seg så mye om utenrikspolitikk. For en trist suppe.

Jeg er også skeptisk til de mange og merkelige støtteordningene og utvalg vi har i dette landet, og i den potten legger jeg både Innovasjon Norge, Skattefunn og ulike typer av offentlige fond. Jeg er også usikker på om koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet er en vinn-vinn. LO har betydd og betyr fortsatt mye for rettferdigheten i arbeidslivet, og det er naturlig at de støtter det partiet som jobber deres sosialdemokratiske verdier som eksempelvis medbestemmelse på arbeidsplassen, HMS spørsmål, likestilling og seksuell trakassering, avtalefestet pensjon, og ferie-, fritid og arbeidstid. Men mange arbeidstagere opplever det trolig som en for sterk kobling med ett parti.

Arbeiderpartiet er kanskje heller ikke en dekkende tittel lenger, det blir jo stadig færre arbeidere i landet, i hvert fall i tradisjonell forstand. Det svenske søsterselskapet heter Socialdemokraterna, etter min mening en mer dekkende tittel.

Politikk er for meg mest av alt et verdivalg. Jeg lar meg ikke styre og påvirke av særinteresser og «seg selv nærmest» politikk som jeg syns i for stor grad preger flere småpartier, sikkert fordi de trenger å bli hørt i mengden. Jeg mener at vi fint kunne klart oss med en høyere sperregrense enn 4%. Småpartier innebærer for mange kompromisser og symbolpolitikk. Jeg er neimen ikke sikkert på om det skaper mer mangfold, og blir i hvert fall ikke en helhetlig politikk. I en bedrift ville det være det reneste selvmord, men bedrifter har jo andre hensyn å ta. Kanskje en to-partiløsning som man har i mange andre land hadde gitt et enklere parlamentarisk grunnlag. Det kommer neppe i Norge i min tid og vil kreve en modig politisk leder som får gjennomslag for en folkeavstemning.