Politikerdotter

Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »

Som en del av siste tids vareopptelling i verdisyn kommer jeg ikke utenom politikk. Jeg er selv ikke politisk aktiv, har neppe hverken tålmodigheten, breddeinnsikten eller klokskapen. Og er langt fra slepen nok i språkdrakten. Men det er vanskelig – kanskje også feigt – å ikke la seg engasjere nok til å kunne ta et noenlunde gjennomtenkt standpunkt. Selv om jeg nok syns at antall TV-debatter og avisinnlegg blir i overkant, spesielt i et valgår. De færreste gidder nok heller ikke å gå inn i alles partiprogrammer, man danner seg et bilde på grunnlag av det som formidles fra de politiske lederne gjennom media, og om det er samsvar mellom deres liv og lære.

Sentralt for min deler miljøprofil og god og rettferdig omfordeling av verdiskapningen over til de som trenger det mest.

I mitt verdivalg lar jeg meg ikke styre og påvirke av særinteresser og «seg selv nærmest» politikk som jeg syns i for stor grad preger flere småpartier, sikkert fordi de trenger å bli hørt i mengden. Jeg mener at vi kunne klart oss med en høyere sperregrense enn 4%. Småpartier innebærer for mange kompromisser og symbolpolitikk. Jeg er neimen ikke sikkert på om det skaper mer mangfold i demokratiet, det blir i hvert fall ikke en helhetlig politikk. I en bedrift ville det være det reneste selvmord, men de har jo andre hensyn å ta. Kanskje en to-partiløsning som man har i flere andre land hadde gitt et enklere parlamentarisk grunnlag. Det kommer neppe i Norge i min tid og vil kreve en modig politisk leder som får gjennomslag for en folkeavstemning.

Jeg velger å tro at drivkraften for de aller fleste enten i riks- eller lokalpolitikken er et ekte ønske om å prege og utvikle samfunnet, mer enn det er å skaffe seg en maktposisjon og oppmerksomhet. Jeg har derfor stor respekt for de som engasjerer seg i politikken. Baksiden er et liv i offentlighet, ofte svært tøft for ens familier og barn. All mulig respekt for det. Det er også lov å gjøre helt menneskelige selv for politikere å feile, uten at de fortjener en hel forside i Dagbladet, enten det er en brygge som ikke er søkt om, en en fest på byen for mye, eller en formue man har forvaltet litt klønete. Men norsk media er likevel som snille lam sammenlignet med i mange andre land.

Ultranasjonalisten Carl I. Hagen

Jeg er skeptisk til de mange og merkelige støtteordningene og utvalg vi har i dette landet. I den potten legger jeg både Innovasjon Norge, Skattefunn og ulike typer av offentlige fond. Mye av dette har sin opprinnelse fra en Ap-politikk hvor intensjonene var de beste, men som kanskje var riktig for mange år siden, og i hvert fall for min del per idag føltes som inngrep i et velfungerende marked. Så med unntak av konkurransetilsynet, forbrukerrådet og andre gode vaktbikkjer er jeg generelt skeptisk til statlig overformynderi, reguleringer eller kunstig åndedrett – enten det er for privatpersoner eller bedrifter. Jeg mener at offentlige midler bør benyttes til direkteytelser til bl.a. helse, skole, omsorg og kultur, ikke via fiffige støtteordninger til fond, bedrifter eller ulike former for tiltak som det er krevende å måle effekten av.

Da vil du kanskje tro at jeg stemmer FrP, men det gjør jeg altså ikke. For meg er FrP, og beklager sterke ord, det store egoistpartiet. De representerer for meg ikke samfunsmessig Fremskritt, mer stillstand og ultrakonservatisme. I min verden kunne de derfor heller hete Bakstreverpartiet. Det er ikke bare fordi de er livredde for alt som ikke er urnorsk og kan pakkes inn i rødt, hvitt & blått, men også på grunn av en fordelingspolitikk som løfter eliten enda hakket høyere på sine pidestaller.

Politikken deres har riktignok blitt mer balansert med Siv i spissen syns jeg, sammenlignet med ultranasjonalisten Carl I. Hagen. Men den favner fortsatt dobbeltmoralistiske Sylvi Listhaug og Ketil Solvik-Olsen, som med sin vestlandsdialekt og bibel i hånd overhode ikke ønsker å fordele våre samfunnsgoder med de svakeste i samfunnet. Men verst av dem alle er allikevel Carl Ivar. Det ble heldigvis en seier for demokratiet at han ikke klarte å gråte seg til en plass i Nobelkomitéen på bekostning av en folkevalgt rolle på tinget. Et verv han jaktet til beste kun for Carl Ivar selv, ikke for mandatet i oppgaven. Han har sågar ved flere tilfeller uttrykt at han ikke bryr seg så mye om utenrikspolitikk, selv om han jo oppholder seg mesteparten av tiden på sitt feriested i Spania. En trist suppe. Bli i Spania du Carl. Der får du ikke gjort så mye galt, du kan motta din hjelp der folk trenger den (i utlandet), motta din norske pensjon, drikke din Sangria og dyrke din kjære Eli, dama som i sin selvbiografi «Gift med  Carl» (2006) fikk gulpet opp et lass med negative kraftsalver av både nåværende, tidligere og døde politikere. Nå blir det heldigvis snart tyst fra den fronten.

Du skal få dette fine røde Eplet…

Høyre og Venstre har en plassering i terrenget, men hva med Ap?

Årets valg var en tankevekker for Ap, som nå trenger en real varetelling både i strategi og budskap, og kanskje modifisere sin politikk bedre tilpasset et norsk velferdssamfunn hvor folk flest faktisk får det stadig bedre. Å gå til valg på økte skatter var nok neppe noe sjakktrekk, ingen ønsker å tro eller føle at de blir nødt til å trekkes mer i skatt, selv om faktum jo var en mer progressiv fordelingsskala for å utjevne forskjellene. Et slikt budskap må imidlertid pakkes inn på en positivt ladet måte, eks. «mer velferd for alle samfunnslag», «vekk fra elitesamfunnet», færre ulikheter» etc. Ekte sosialdemokratiske verdier.

Jeg er også usikker på om koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet er en vinn-vinn. LO har betydd og betyr fortsatt mye for rettferdigheten i arbeidslivet, og det er naturlig at de støtter det partiet som jobber deres sosialdemokratiske verdier som eksempelvis medbestemmelse på arbeidsplassen, HMS spørsmål, likestilling og seksuell trakassering, avtalefestet pensjon, og ferie-, fritid og arbeidstid. Men mange arbeidstagere opplever det trolig som en for sterk kobling med ett parti.

Avslutningsvis, et hint til AP: Søsterpartiet i Sverige kaller seg ‘Socialdemokraterna’, kanskje noe å tenke på som et mer dekkende navn. Eller bare «Demokratene». Det blir jo stadig færre ‘arbeidere’ her i landet, i hvert fall i tradisjonell forstand, dvs. type industriarbeidere og fagarbeidere. Prosesser blir automatisert, hvor økonomer, konsulenter og ingeniører blir flere.

Men det faktum at sosialismen i 2017 er på tilbakegang i store deler av Europa, gjør det krevende å finne en profil som dekker både de sosialdemokratiske og myke verdiene og de mer harde verdiene som (dessverre) velstandssamfunnet preges stadig mer av. Men høyt på listen må uansett være klimatiltak, integrering, frihandel, liberalisme, tilhørigheten til NATO, Europarådet etc. Navnet skjemmer kanskje ingen dog, så dette og hint får PR rådgiverne deres bryne seg på frem til neste valg.

Om du lurer på hva jeg stemte i siste stortingsvalg? Det har jeg ikke tenkt å røpe. Mitt verdimessige grunnsyn er solid, men partivalg kan for min del variere noe fra år til år, avhengig av hvem jeg mener fortjener de ulike taburettene, og som har en programerklæring og ledelse som representerer mine egne verdier på den beste måten.

PS! Har du synspunkter eller ønsker en debatt om tema i denne artikkelen så del gjerne på din Facebook eller Linkedin konto. Linker finner du øverst og nedenfor.

Prekas!

Få med deg alle innleggene fra Toms blogg. Følg Tista på Facebook »